hits

Så redd for å dø at man glemmer å leve!

Du er så redd for å dø at du får angst for den minste lille ting.du er redd for å gå ut for tenk deg om du får en murstein ihode.du er så redd for alt hele tiden,du er så redd at du glemmer å nyte livet.livet passerte mens du bekymret deg for ting som kunne skje.livet er sånn at det er veldig mye man ikke vet og det tror jeg skremmer veldig mange også.følelsen av å miste kontrollen kan være ekstremt stor.de kalde deg følsom.de kalte deg hysterisk.de kalte deg for hypokonder,men egentlig var du bare redd for det ukjente.du tror ikke at du har alle slags sykdommer,men du er redd for å få de.det er ikke slik at du finner på at du har vondt imagen feks,det er vell mere det at du kjenner du har kjempe vondt imagen og du kjenner det er annerledes vondt enn tidligere å da begynner hode å rulle på hva det kan være som feiler deg.du bli grepet av panikk og begynner å skjelve.du sliter med å puste og tror du er nødt til å ringe ambulanse med en gang.du får panikk angst og angsten er så fysisk at den er til å ta og føle på.du ser gjerne for deg det værste som kan være galt med deg og ser for deg ting ihode og dette skaper en ekstrem angst.en redsel så stor at den kan få deg til å bure deg inne.sitte på nettet og google deg grønn å blå om hva som feiler deg,men som regel blir du ikke klokere,du blir reddere.internett gjør deg bare mere usikker.

folk kan ende opp med å ikke tro deg når du har smerter,for du er den som innbiller deg smerter.du innbiller deg at du har alt av sykdommer.en hypokonder blir aldri tatt på alvor.men er du en såkalt hypokonder bør du snakke med din lege om det og legen din bør ta deg på alvor.jeg er en av de såkalte hypokonderne her iverden,eller som en psykolog egentlig kalte det-dødsangst men siden det ikke er en egen diagnose måtte vi runde av til hypokonder.det er veldig mange fordommer mot det å være hypokonder så jeg tenkte det kanskje var på tide å snakke åpent om det.jeg har ikke alltid vært sånn.før kunne jeg feks skade kroppen min som bare det.jeg hadde feks alvorlig bulimi å spydde opp til 20 ganger om dagen.det kunne få fatale følger,men jeg bekymret meg ikke og tenkte så mye på det,men etter at jeg ble fri fra bulimi har vell hypokondri blitt mere fremtredende.kanskje den tok plassen for bulimien.at den hoppet fra det ene til det andre,jeg vet ikke.

jeg vet det er så mange flere enn meg der ute som også har det som meg,og dere skal vite at dere er ikke alene,selv om det ikke hjelper at jeg sier det.jeg tror det blir værre av å tie om det faktisk.selv om man vil helst glemme det.ikke snakke om det.redd for at angsten skal bli mere fremtredende av å prate om det,men skal man ha noen sjangse for å bli bedre må man prate om det.å det å nettopp åpne seg for legen sin kan være en fin start.jeg angrer iværtfall ikke på at jeg tok opp dette til legen min og jeg sa også at det var viktig for meg at jeg følte meg hørt da jeg en periode ikke følte det.jeg føler hun ser meg og tar meg på alvor.jeg er imot at man skal tie om hvordan man har det.det skal være rom for å si at vettu idag går det ikke så bra.man er liksom så vant med å skulle si at jo her går det helt fantastisk når folk spør.et rutine spørsmål liksom som trenger rutine svar.det der må vi tørre å bryte.folk blir så satt ut om du sier du ikke har det bra.de vet ikke hva de skal si.men trenger du å si så mye?gi et hjerte eller si du er her om det trengs.det skal så lite til å være der for andre.vi må tørre å bry oss.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar